En progressiv vandring - om blikk, blekk og bevegelse

Brilleekspressen

Blikket er mitt viktigste redskap; med det observerer jeg verden omkring meg. Om noen skulle ta fra meg alle sansene bortsett fra én, ville jeg be om å få beholde synet.

Blekket er min viktigste hjelper; med det formidler jeg inntrykk og refleksjoner i tekst og bilder.

Den beste bevegelsen oppstår når blikk og blekk går i rytme – når min vandring gjennom tid og rom rører ved mennesker som deretter tar neste skritt i sanselig takt og pakt med naturen.

Derfor er det en liten velsignelse at Arvid Krogh fra Krogh Optikk Majorstuen svinger innom meg kvelden før jeg skal av gårde. Jeg får de nye progressive brillene med solfilter levert direkte på nesetippen fra sjefen sjøl; slikt er ekstraservice på sitt beste når tida før avreise begynner å bli knapp.

Med blikket i bakken

Det er august. Alt er nært.

Jeg rusler langs pilegrimsleden mellom Oslo og Larvik. Rundt meg ligger et landskap jeg kjenner godt; floraen og formasjonene, fargene og linjene, lydene og luktene – alt under huden min.

Ved hjelp av øynene og brillene orienterer jeg meg i det lukkede landskapet etter detaljerte kart og tekstomtaler på papir og på skjerm. På tråkk og stier kaster jeg blikk på omgivelsene for å slå fast at føttene følger rett spor. Jeg ser fururøtter kroke seg, jeg ser småkryp på stå kurs. Alt er nært.

Utdrag fra dagboka 24.august: «Onsdagen starter jeg med å takke Ellie, Ludde, Milla og Mats for overnatting og koselig samvær før sistnevnte slipper meg ut av bilen sin i Tønsberg sentrum. Etter god kafferast på With, besøk på et vanvittig Jahn Teigen-museum og prat med pilegrimsentusiast Eivind Luthen nær vikingskipkopiene, går dagens vandreetappe over Nøtterøy via Borgheim til Tenvik brygge. Der treffer jeg en trivelig syklende hollender, og vi slår følge på passasjerferga til billøse Veierland, rusler innom grava til Jens Bjørneboe, trasker fra Vestgården til Tangen, og tar ferga videre til Engø. Ved den lydløse båthavna løser vi verdensproblemer en liten time før jeg finner fram til en gapahuk på Engøy Gjestegård. Der skal jeg tilbringe natta. (Dagsetappe, minus biltur og fergeturer, ca.17 km.)».

I Norge setter jeg kroppen i bevegelse. Jeg kjenner at den vokser.

I møte med folk åpner jeg munnen og forteller ivrig om furu, einer og blåbærlyng – om grønt, brunt og grusgrått. Om skog, sti og krokete fylkesveier.

Så duver jeg over Skagerrak mot Danmark i ei ferge.

Med blikket i brysthøyde

Det er september. Alt er litt på avstand.

Jeg vandrer langs Hærvejen mellom Hirtshals og Padborg. Rundt meg ligger et landskap jeg trodde jeg kjente; floraen og formasjonene, fargene og linjene, lydene og luktene – alt jeg kan nå om jeg strekker ut hendene.

I det halvåpne landskapet løfter jeg ofte blikket og betrakter langsomme variasjoner.

Langs stier og grusveier fanger jeg skiftninger noen steinkast unna. Jeg ser bakker folde seg, jeg ser jorder rette seg ut. Alt er litt på avstand.

Utdrag fra dagboka 13.september: «Soloppgangsrusling ved Hald Slotsruin, formiddagsdilting over Dollerup Bakker, og langtrasking i Stendal Plantage - Danmarks første statsskog som ble etablert blant annet ved hjelp av norske granfrø i 1788 for å stoppe sandflukten og for å skaffe mangelvaren tømmer; mandagen ble en svært variert vandringsdag. Dagens høydepunkt: Dollerup Bakker - det brattlendte, foldede landskapet som omkranser Hald Sø i sørvest - et spor av isens tilbaketrekning for tusenvis av år siden. Dagens møte: Under en hyggelig lunsj i kaffekroken på Skelhøje Købmandsgaard møter landsbyens selvutnevnte turistsjef, Bent Poulsen, opp for å håndhilse. Han stråler når "landstrykere" dukker opp - han er selv glad i lange vandreturer langs Hærvejen - og ber dem skrive seg inn i kaféens gjestebok. (Dagsetappe ca. 21 km., pluss et par km. morgentur).»

I Danmark setter jeg sinnet i bevegelse. Jeg kjenner at det sveller.

I møte med landskapet åpner jeg hjernen og forteller ettertenksomt om eik, mais og juletrær – om beige, gult og asfaltgrått. Om røsslyngheier, åkrer og snorrette turveier.

Så krysser jeg landegrensa mot Tyskland til fots på Den Krumme Vej og forlater Norden.

Med ørneblikk

Det er oktober. Alt synes fjernt.

Jeg labber Ochsenweg via Flensburg og Schleswig til Rendsburg. Rundt meg ligger et landskap jeg knapt nok kjenner; floraen og formasjonene, fargene og linjene, lydene og luktene – alt jeg kanskje kan rekke om jeg tar løpefart.

Med kontinentet i sikte, i det himmelvide landskapet, fester jeg pupillene på horisonten.

Asfalt sliter under sålene mens jeg stirrer inn i historien og i evigheten. Blått er lyset som ikke reiser hele veien, som går seg vill, som gir oss verdens skjønnhet. Alt synes fjernt.

Utdrag fra dagboka 6.oktober: «Selvsagt sier den 57-årige kroppen min stopp i Kropp, en liten landsby som mange andre nordtyske landsbyer - med hage- og takpynt av ymse slag. Men Hotel Wikingerhof er noe for seg selv. Her passerer jeg gamle ski på vei inn og en blåbelyst karpedam på vei videre til bungalowen min. Jeg slår fast at jeg nå har sett spor av vikingkongen Harald Blåtand både ved ringborgen Aggersborg ved Limfjorden, ved det pralende palisadeverket ved Jelling midt på Jylland, og nå sist Kovirke-volden ved Danevirke, som vel i større grad enn allverdens grenser markerer overgangen mellom halvøya Jylland - og dermed også Norden - og det europeiske kontinentet. Jeg har med andre ord gått til fots veien fra Oslo (via Larvik-Hirtshals-ferga) til Europa. Etter en dusj tar jeg på meg den eneste suveniren jeg har kjøpt på denne reisen: et kjede med fuhtark-tegnet for H. Så går jeg inn i spisesalen, og mens jeg venter på ekte tysk Sauerfleisch im Weckglas bestiller jeg pralende to glass vin, ett til meg og ett til Harald Blåtand. Jeg lurer på om han virkelig ligger begravet i Polen. (Dagsetappe ca. 21 km.)»

I Tyskland setter jeg sjela i bevegelse. Jeg kjenner at den fyller hele meg.

I møte med historien åpner jeg hjertet og forteller drømmende om horisonter, svineknoker og horder av vikinger – om sort, rødt og betonggrått.

Så snubler jeg videre i et grenseløst Europa – en gang om ikke lenge.

Om lys og skygge

Det tar tid å venne seg til lysdempinga som solfilteret i brilleglassene gir. Noen ganger snur jeg ryggen mot sola for at filteret skal forsvinne, men det er vanskelig å lure den beste optikken.

Etter åtte uker og drøyt 1000 kilometer til fots må jeg innrømme at jeg ikke greier meg uten den. Jeg er fanget i langsynet, men ser lyset jeg trenger.

Jeg dveler ved det vakre i hvert bilde. Historiene synker inn. Jeg skynder meg langsomt, med omhu.