6. mar 2019

En fryd av nødvendighet

Siden de første brilleinnfatningene i plast ble masseprodusert på 1940-tallet, har brillemoten sirklet rundt de samme temaene. Men ideen om brillen som et nødvendig onde er definitivt over.

Historien om den første brillen, altså glass innfattet i ben eller metall og festet med lær som kunne settes på nesen, begynner med noen italienske munker i Pisa på 1200-tallet. Ikke overraskende var det universalgeniet Leonardo Da Vinci som videreutviklet oppfinnelsen da han på 1400-tallet beskrev det som regnes som utgangspunktet for moderne glass; altså de som kunne korrigere både langsyntog nærsynthet. De aller første brilleglassene var både sjeldne og kostbare og gjerne innfattet i lær og edelt metall, slik at den mannlige brukeren kunne signalisere både klokhet og rikdom. Damene måtte fortsatt svime rundt i halvblinde, inntil lorgnetten kom på banen. Denne håndholdte brillen hadde sin glanstid på 1700-tallet, da overklassen gjerne moret seg i operaen og trengte bedre utsyn både til scene og publikum. Den kunne håndteres elegant, på linje med en vifte, og ble dermed akseptert også til damebruk.

 

Ørefestet

Det var først på 1730-tallet at briller fikk sideramme, slik at de kunne festes bak ørene. Veldig praktisk, men ikke spesielt attraktivt for kvinner, som fortsatt hadde
alternativ i lorgnetten, disse brillene festet på en stang som holdt seg populære helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Med klar konkurranse fra Neseklypen - to brilleglass festet over nesen med en klype. I prinsippet oppfunnet på 1400-tallet, men nå i en adskillig lettere type som var populær blant både kvinner og menn. Alternativet ved begynnelsen av forrige århundre, var kraftige hornbriller, i den karakteristiske runde formen med en liten firkant på siden. Stumfilmstjernen Harold Loyd og den banebrytende arkitekten Le Corbusier ga brillen et ansikt.

 

Katteøyne og øyebryn

Disse brillene er i dag en klassiker og like populære blant kvinner som menn. Men da plastrammene ble utviklet på 1940-tallet, ble den såkalte kattøye-brillen det opplagte valget for kvinnene. Utvalget var enormt - fra rosa til irrgrønt; med overlessede dekorasjoner eller et mer konservativt alternativ, en såkalt browline. Browline-brillen med kraftig overkant i plast- eller hornmateriale langs øyebrynet, riktignok i firkantet utgave, ble firkantet utgave, mennenes foretrukne alternativ. Så populære var de, at de utgjorde brorparten av solbrillesalget på 50-tallet. Og Ray-Ban var tidlig ute med denne klassikeren allerede i 1952. Resten av markedet var dominert av hornbriller. Eller såkalte GI-briller - kraftige firkantede plastbriller utviklet for det amerikanske forsvaret, og helt frem til i dag symbolet på en maskulin, no-nonsense brille.

 

 

Militær skygge

Men så kom solbrillen. Den første Ray-Ban Aviator solbrillen ble utviklet for bruk av US Air Force på 30-tallet, fordi pilotene klaget over hodepine av alt solskinnet. Slik ble de berømte grønnfargede linsene oppfunnet. De første brillene var i salg for publikum i 1938. Ray-Ban lanserte sin klassiske Wayfarer solbrille i 1952 – den første solbrillen i plast, eller rettere sagt acetat – ble udødeliggjort av kjendiser som James Dean, John F. Kennedy og ikke minst Marilyn Monroe. Et tiår senere skulle Kennedys enke, Jaqueline, popularisere den såkalte Jackie O-brillen, et klassisk eksempel på den futuristiske Mods-kulturen, som parkerte katteøyebrillen for flere tiår fremover. Og etablerte 60-tallets solbrillemote en gang for alle. En parisisk kvinne vil for eksempel alltid ha et par store, sorte solbriller parat, enten solen skinner eller ikke. Og ettersom solbriller er for alle, også prismessig, er det først og fremst de som har avgjort brilletrendbildet siden.

 

Rund i kantene

Da ser vi bort fra John Lennon, om mulig den første kjendis som gjorde en ekte retrobrille, såkalte bestemorsbriller, til sitt kjennemerke. Med solbrille klaffer, selvfølgelig. Alle andre sterksynte nøyde seg med solbrilleutgaven, gjerne med farget glass, som ikke nødvendigvis beskyttet mot solen, men som fikk både deg og verden forøvrig til å se veldig spesiell ut. Og det var helt essensielt for de opprørske blomsterbarna. Som satt trenden, enten de ville eller ikke. Parallelt med disse hippiene, som et slags glamorøst motstykke, danset den såkalte discogenerasjonen frem. Og de ville mer enn gjerne ha designerbriller. Christian Dior leverte de første parene i 1969. 70-tallet kunne begynne. Yves Saint Laurent, Diane Von Furstenberg og Halston meldte seg på. Med overdimensjonerte briller med runde kanter, i nesten gjennomsiktige pasteller og fargede glass som matchet øyenskyggen. Som helst var grønn eller blå. 

 

 

Logomania

Den overdimensjonerte brilletrenden, i likhet med discobølgen, fortsatte på 80-tallet. Samtlige toppdesignere, fra Giorgio Armani til Gucci og Dior designet sine versjoner. Logomanian satte inn og briller ble igjen et statussymbol. Eksklusive eyewear boutiques med rikelig utvalg dukket opp. Fargene ble litt skarpere og kantene litt hardere i takt med klesmoten. Og Ray-Ban sørget for å få gutta på banen med massiv produktplassering i Hollywood av klassikere som Wayfarer, Aviator og Clubmaster. Tom Cruise og Richard Gere gjorde jobben. De var ikke de første. Allerede på 30-tallet hadde Foster Grant - det første amerikanske solbrillemerket, utstyrt Greta Garbo med sine høyst nødvendige solbriller under den store hatten. Leave me alone! Var hennes statement. Også der var hun temmelig alene. Trangen til oppmerksomhet tok sats med det prangende 80-tallet og har på ingen måte landet ennå.

 

Brilleklart

Materialene blir mer sofistikerte; på det minimalistiske 90-tallet utviklet man alt fra florlette titaninnfatninger og langt bedre, gjerne fargede glass. Brillene kom enten i enkel metallinnfatning, mangefarget acetat (plast) eller de var sorte og ganske store, men ikke veldig store. Den evig bebrillede amerikanske moteredaktøren Anna Wintour, er et klassisk eksempel. Da den såkalte Nerd Chic trenden dukket opp i vårt årtusen, var det ikke annet å vente. Brillen i seg selv hadde blitt så mye statement, at man ikke trengte å ha dårlig syn for å bruke den. Brilleinnfatning uten glass solgte unna, helst store og prangende, eller supermarkedbillige og gammeldags maskuline. Det siste tiåret har TV-serien Mad Men og hipsterkulturen bidratt til 50- og 60-talls retrostil med kattøyebriller og browlines. For variasjoner rundt de klassiske retro temaene kommer man ikke unna. Det er tross alt grenser for hvordan en brille kan utformes og fortsatt henge på nesen.